Gjerder

Jeg så det klart, Herre,

gjennom en av dine tjeneres ord.

Jeg har reist gjerder omkring mitt liv

uten å være klar over det.

Høyere og høyere er de blitt

uten mitt vitende.

Disse gjerder har stengt andre ute

og meg selv inne.

Det var komfortabelt slik, komfortabelt og koselig.

Det ble krevd mindre av meg,

det ble ventet mindre av meg,

bare meg selv å ta hensyn til.

Jeg har satt gjerder om min tid. Min tid!

Skapte jeg tid som skulle være min egen?

Har jeg suverén rett til tjuefire timer i døgnet?

Er ikke hver time et bevis på din nåde?

Jeg har satt gjerder om min fritid.

Min fritid er min egen, har jeg sagt,

og jeg har gnieraktig frydet meg over den,

vært harm over ethvert inngrep i den.

Jeg har satt gjerde om min kjærlighet.

Disse, og bare disse, har jeg omsorg for:

Mine nærmeste, mine kjæreste, mine venner;

alle dyrebare, fordi de er mine.

Tilgi meg, Herre!

Tilgi mitt selviske liv,

min kretsing om meg selv,

min likegyldighet for andre.

Hjelp meg å rive ned de høye gjerdene jeg har reist,

og i deres sted planlegge en åpen hage.

Da kan jeg se ut,

og andre kan se inn,

og vi vil bli dratt nærmere hverandre.

- Flora Larsson -